Meursault var mannen som ikke gråt under sin mors begravelse, som drepte en mann uten å senere føle anger, og som i sin fengselcelle, med dødsdommen over seg, ikke ville ta imot Guds tilgivelse. Det er kanskje misvisende å bringe frem hovedpersonen i Camus' bok ”Främlingen” når jeg egentlig skal snakke om Shaun Folconers siste plate ”Sleeping Debris”. Men jeg kommer ikke utenom at Folconers artistnavn var den overbærende grunnen til at jeg først interesserte meg for denne platen, fordi ”Främlingen” er en av mine favorittbøker. Kanskje fungerer til og med Camus tanke som en ledetråd for min opplevelse av de tonene vi møter på ”Sleeping Debris”. Hvor langt kan jeg strekke en slik antakelse?
Shaun Folconer er en skotte fra Glasgow. Tidligere har han gitt ut en rekke CD-R-utgivelser på eget selskap: ”Nothing Changed This Week, By Lamplight” og ”Poor Blood” ble alle tre gitt ut på hans Eagle & Serpent Recordings i fjor (et selskap det forøvrig er klin umulig å finne noe informasjon om). ”Sleeping Debris” er den første innspilling han ikke har gitt ut selv, og kanskje er nettopp det grunnen til at flere nå har fått øynene opp for musikken hans. Platen er gitt ut på Students of Decay, som bare de siste tre årene har trykket hele 70 utgivelser i forskjellige formater, og kan vise til navn som newzealandske Seht, Birchville Cat Motel og Peter Wright, finske Keijo og Uton, amerikanske Ghosting, og australske Brothers of the Occult Sisterhood. Ambient, droner, fri og rar folk-musikk, og støy er de underliggende fellesnevnerne i en spennende katalog.
Albumet åpner med et portrett av klatrebusken eføy, eller bergflette som vi kaller den på godt norsk. Folconers to hovedinstrumenter er piano og gitar, og gitaren spilles gjerne på som om den var en cello. ”Ivy” begynner med lyden av enkel gitarklimpring, før en bue dras over gitarstrengene og uttrykket får en helt annen klang. Nesten fem minutter fylles med lag på lag av varme, soniske tepper med bue på gitar. Tittelsporet ”Sleeping Debris” følger i samme spor, hvor også den tradisjonelle bruken av akustisk, og senere også elektrisk gitar legges elegant over de milde lydteppene. Dette er vakker musikk, i ordets alminnelige betydning; det er på grensen til sublimt. Albumet, som inneholder fem spor, holder dynamikken gående med en kalkulert balanse mellom korte og lange låter. ”Winters First Month” har en noe skarpere tone, en skildring av overgangen fra høst til vinter, fra vind og regn til det første snøfallet. ”Friday Delivered Into Light” avslutter albumet følsomt og sårt, før det utitulerte sistesporet (det heter riktignok ”-”) setter punktum på platen med det som har blitt omtalt som Christina Carter-aktige pianomelodier.
Eksistensialismen kan forstås som et speilbilde av den menneskelige tilværelsen i en moderne verden. Kan ”Sleeping Debris” forstås som et uttrykk for en eksistensiell tilstand? Det flyktig, men samtidige konkrete uttrykket, som samtidig føles så fremmed og så nært, kan kanskje tyde på det. Jeg føler meg hjemme, jeg vil til og med gå så langt som å si at ”Sleeping Debris” er en av årets beste utgivelser. Ikke fordi den er så original og nyskapende, men fordi den er så konsentrert og grundig gjennomført. En plate for den melankolske lytter.
(Publicerad 2007)
Nygammalt 2015
