Døde trær og råtnende planter fascinerer meg. Naturligvis fordi det får meg til å tenke på mitt eget endelikt, men ikke bare derfor. Hvis man går nær nok inntil en vekst i forfall vil man oppdage en særegen tekstur. Fargene har fått flere sjatteringer, og blader er gjerne så uttørkede at de ser ut som de vil smuldre opp bare man rører ved dem. Mose, lav og nydelig, bomullsaktig puss kan ha begynt å vokse på planteliket.
Albumet ”Varianter av døde trær” høres ikke ut som det er i ferd med å forvitre, men fokuset er utvilsomt på teksturen. De unge norske horn-improvisatørene Martin Taxt, Eivind Lønning og Espen Reinertsen foretrekker lange klangflater. Dermed får lytteren god tid til å fordype seg i de mørke tonene fra Taxts tuba, Lønnings trompet og Reinertsens tenorsaksofon.
Men blåserekken spiller litt for ensformig til å holde konsentrasjonen min i lengden, så heldigvis har de med seg den japanske gitaristen Tetuzi Akiyama . Han tilfører en slags primitivistisk, dekonstruert blues-stil, til hornenes droner. Spilleteknikken til Akiyama har jeg inntrykk av at flere forsøker seg på for tiden, men da på en langt tørrere og mer prosaisk måte. Han evner det kunststykket å få fritt gitarspill til å spille på emosjonelle strenger.
Hva techno har med døde trær er uvisst, men tre korte spor kalt ”Tekno” er blant de mest interessante på albumet. Det vrir og bukter seg, og klikker og skurrer som minimalistisk techno bør, men det er spilt på akustiske instrumenter, fritt-improviserende, så resultatet er herlig og annerledes. Et lignende prosjekt i fullformat hadde ikke vært å forakte. Som det er, inneholder Varianter av døde trær mange gode øyeblikk, men albumet er en smule langdrygt.
Fra skogen som tematikk til havets musikk. Det meste av North of the North består av fonogramopptak fra Nord-Norge, gjort av franskmannen Marc Pichelin . Over dette har landsmannen Xavier Charles spilt klarinett, og en av sjefene for Sofa, Ivar Grydeland bidrar på banjo. Frem til de tre siste låtene er det stort sett bare lavmælte tåkelurer fra Charles, og lett skraping og klimpring fra Grydeland.
Pichelin har valgt lokaliteter med durende båtmotorer, knirkende treverk, måseskrik, brautende reinsdyr og ikke minst bølger, bølger og atter bølger. Fans av Chris Watsons marine undersøkelser rundt om i verden vil finne mye gull her. Lydkvaliteten er upåklagelig, og bølgebruset som brytes mot strand og steiner mot slutten av låten ”Trois Bords de Meer” er så å si perfekt. Det er vel derfor musikerne forholder seg så andektig rolige på første halvdel av platen.
Charles og Grydeland er storslagent neddempede på ”du Vent du Nord”. Deretter viser de at havet definitivt ikke har slipt bort kantene deres på sporene ”West of the North” og ”East of the North”, hvor Pichelin også bidrar med elektronikk. ”North of the North” er en kystperle man kan nyte hjemme i sofaen.
(Publicerad 2008)
Nygammalt 2015
