The Story of Modern Farming spiller ballader, men ganske langt unna jazzstandarder sunget av artister som Ella Fitzgerald og Billie Holliday. Debutalbumet deres, ”Someone New”, er både melodramatisk og på samme tid følelseskaldt og innfløkt. Duoen av hollandske Jessica Slighter og danske Louise Dam Eckardt Jensen, spiller på noe av de samme strengene som Angelo Badalementi gjorde i soundtracket til Twin Peaks. Og der David Lynchs TV-serie kan føles som en vrengt såpeopera, virker ”Someone New” tilsvarende familiær og fremmed på samme tid.
Musikken til duoen er naken og sårbar. ”All in Tears” er så nedstrippet at den bare inneholder xylofonpling fra Eckardt Jensen og sang av Slighter. De fleste andre sangene er tilsvarende sparsommelig instrumentert, med Slighters vokal omkranset av en lav buldring, keyboardtoner og Eckardt Jensens saksofonspill. Sangerinnen bærer i stor grad dette prosjektet, for uansett hvor sparsommelig det melodiske bakteppet er så synger hun klokkeklart.
Noen ganger bryter duoen det forsiktige lydbildet, og går til frontalangrep med roping og elektronisk støy. ”Kenny Gnsus” er en fantastisk, brutal ballade, mens ”St. Michael” slutter akkurat når det begynte å bli virkelig interessant. Jeg skulle ønske at The Story of Modern Farming på langt flere låter turte å la de mørke undertonene komme opp til overflaten og ta over. Likevel vil jeg si at The Story of Modern Farming er en røffere, mer risikotagende, og derfor langt mer interessant, versjon av den svenske trioen Midaircondo.
Someone New er trolig for lite spontan til å nå fri-jazz-publikummet, sangene beveger seg for langsomt. Og jeg merker at jeg selv blir rastløs av å høre for eksempel linjen ”It’s made me what I am” igjen og igjen på sangen ”Made”. Samtidig er musikken for løst strukturert, med for mange ubehagelige elementer til at duoen kan nå ut til de som liker streitere jazz. The Story of Modern Farming passer dermed dårlig inn både hos avantgarde-publikum og hos de mer konvensjonelle jazzelskere. Og det er kanskje derfor jeg lar meg fascinere av dem. Prosjektet deres virker unikt, båret av den nydelige stemmen til Slighter, med hypnotiske repetisjoner. Keyboardtonene som holdes i det uendelig sender lytteren inn i en transe, men ikke før har en innfunnet seg med situasjonen før duoen overrumpler med foruroligende ulyd. Hadde det vært mer av støyen ville da også dette vært en av årets beste utgivelser.
(Publicerad 2007)
Nygammalt 2015
