Sten Ove Toft er kun nådd midten av 20-årene, men har rukket å bli omtalt som en veteran innenfor den norske støyscenen. Han har gjort seg gjeldende med prosjekter som Ryfylke, Waffelpung, Röyskatt, Audiokustus og Malkyl, stått på scenen med storbandet Norwegian Noise Orchestra, og samarbeidet med artister som Lasse Marhaug, Anders Hana og Stian Westerhus. Selv om han har deltatt på over 50 utgivelser på forskjellige labeler over hele verden, har det vært stillere rundt Toft som soloartist. Lit de Parade kaller han solodebuten sin, selv om han tidligere har gitt ut to CD-R-plater; Sinner's Virtue på Utech og Orskurd på A-Version.
Tittelen Lit de Parade betyr rett og slett «paradeseng»; det er et fransk uttrykk for en seng liket av fremstående personer – som oftest paver, konger og statsmenn – blir lagt på for at allmennheten skal få anledning til å vise dem den siste ære. Jeg aner ikke hvem som er død denne gangen, men det er i hvert fall ingen trivelig parade. Platen er delt opp i syv spor, nummerert og uten unike titler. Det åpner med minimalistiske elektroniske lyder, på sett og vis kan vi få en anelse om at det er «snill» støy vi møter her, men ikke la deg lure av førsteinntrykket. Toft spiller ikke på kraft, vi føler intet massivt lyddrønn som får kroppen til å sitre. Toft spiller i stedet på stemninger, og elektroniske «glitch» som fyller lydbildet stikker deg i naken hud som litt hardhendt akupunktur. Det svir i ørene når de skarpeste lydene kommer, og når fossefallet først dukker opp – som mot slutten av over 13 minutter lange andresporet – kommer det veldig overraskende på. Er du ikke på vakt vil Lit de Parade sette en velsiktet støkk i deg.
Jeg innrømmer glatt at det ikke er hver dag jeg sitter meg ned og lytter til støy hjemme i stuen. Det er en sjanger som ofte fungerer bedre fra scenen enn fra hjemmeanlegget. Støymusikken er ofte en ren fysisk opplevelse. Francisco López kan føles mediterende, Sunn 0))) skremmende. Toft befinner seg et sted i mellom. Han er ikke repeterende nok til å kunne mediteres til, og heller ikke kraftig nok – i form av overbærende lydmasse – til å skremme. Men han er myk nok til at jeg henfaller til sløvhet, og til tider skarp nok til at jeg våkner igjen. Virkelig våkner.
(Publicerad 2008)
Nygammalt 2015
