Det ligger en viss ironi i at Tetuzi Akiyamas kanskje mest tilgjengelige utgivelse per dags dato (i alle fall av de jeg har hørt) i betydelig grad minner om noe den enigmatiske texaneren Jandek kunne jamret ut en solskinnsdag. Fremdeles er muligheten der for å stemple det som gitareksperimentering. Det er bare det at dette er mer orientert rundt lettlikelige låtstrukturer – noe som ikke behøver å bety at det er så mange som liker det, men heller at det minner om musikk man allerede er bevandret i. Imidlertid har ikke Akiyamas innsprøytning av popsensibilitet hjulpet på verdensberømmelsen. Ut fra hva som er å lese om “The Ancient Balance to Control Death”, kan det virke som om fansen ønsker at denne nærmest skal forbigås i stillhet.
Og, for de (og meg) som forelsket seg i undergrunnsklassikere som “Route 13 to the Gates of Hell: Live in Tokyo” og “Terrifying Street Trees”, kan nok “The Ancient...” bli litt vanskelig å svelge. Her er det ingen enkle akkorder som henger igjen i løse luften, lange hypnotiske partier som gjentar seg i opp til ti minutter, semijazz neddysset av dissonanser, eller gitarer som likner lyden av rustne, hardtarbeidende gravemaskiner. Derimot følger vi melodier som er ganske enkle å klamre seg fast til. Det kan virke som om Tetuzi Akiyama har forsøkt å snekre sammen sitt første popalbum.
Akiyamas lespende stemme lagt i lag over lag, og hans til dels melodiøse teft overrasker sikkert flere enn meg. Aldri har jeg aldri hørt Akiyamas vokal tas i bruk før nå, og de tilsynelatende enkle riffene føler de samme intuitive akkordslagene man finner hos nevnte Jandek (sett at Jandek hørte litt mer på Brian Wilson ). Det er vanskelig å gjøre seg opp noen mening om Akiyamas nyeste bidrag til musikkverden (ved nærmere ettertanke er det vel egentlig alltid det med verkene hans). Som med merkelige hjerner som beveger seg bort fra esoteriske scener og ut på et territorie frekventert av ganske mange flere mennesker, blir det som regel ganske ujevnt (bare se på nyere Sigur Rós og Animal Collective ). Mannen skal ha ros for å prøve noe helt nytt, men noe diplom for resultatet kan jeg nok ikke gi, selv om det er flere fine partier rundt omkring på CD-en.
Noen ville nok også ønsket at produsenten på The Ancient..., Taku Sugimoto , gjorde med dette albumet som han gjør med sin egen musikk: skrur volumet så lavt at det ikke er stort andre enn hunder som får med seg lydene.
(Publicerad 2008)
Nygammalt 2015
